De som bare dro og de som ikke dro...

 

Jobber med en ny serie i "De bare dro...".  Tekst og foto i ett.

 

Ensom ved bordet

Bordet var vanligvis dekket til fire, så ble det tre, så to og maten smakte ikke så godt da hun satt der alene.
Alene med savnet, tenkte på slitet, men også på gleden, livet, barna, ektemannen.
Huset hun elsket, elsket henne ikke  tilbake lenger.
Det var så kaldt, mørkt, trekkfullt.


Hun ønsket veggene kunne sluke henne, bli venner igjen, elske henne som den gang hun lokket på kyrne og sang på tunet.

Hun tenkte på mannens sterke hender som svingte henne rundt.
Hun tenkte også på den dagen de sluttet å prate og ensomheten tok kvelertak på henne.
Hun tenkte på kjøkkenovnen som varmet og nybakt surbrød.

Hun tenkte på de andre, hun tenkte på barna, naboene, snart var det hennes tur, hennes tur til å følge etter de som bare dro…

 

En gjengrodd sti...

Jeg tråkket ut i det våte gresset tidlig en vårmorgen. Kjerreveien var fremdeles tydelig, men det vokste trær og busker på midten. Jeg aner ikke hvor mange år det tar før en godt opptråkket sti gror igjen, men jeg har hørt at det tar generasjoner før naturen tar helt over.

Bjørka hadde fått museører og krattet hadde så vidt begynt å reise seg, strekke seg etter sola. Nytt liv, enda litt sjenert før knoppene stod i full blomst. Joggeskoene mine ble våte, det luktet friskt og jeg lukket øynene. En lyd nådde meg, knirking i kjerrehjul, hover mot bakken og pustingen fra en hest. Jeg stod stille, lyttet, strakte ut hånden for å kjenne etter, føle varmen fra hesten, stryke over den myke mulen. Jeg kjente lukten, hest, høy og havre! Jeg åpnet øynene, lyden, lukten og varmen var borte, men jeg kunne fremdeles føle det, den gamle mannen, arbeidshesten, kjerrehjula som i årtier hadde laget dette evigvarende sporet, som et arr, en påminnelse om det som hadde vært.

Jeg fortsatte opp den bratte bakken, den svingte til høyre. Her var det tydelig tegn på menneskers slit. En mosegrodd mur av gråstein var stablet og ga støtte slik at veien ikke skulle rase ut. Menneskets slit, dugnadsånd, ingen maskiner, bare kroppsarbeid, vonde rygger, men også gleden av å skape noe, et sted, sitt eget, sin framtid.


En lysning åpenbarte seg på toppen, skjult bak høye furutrær og buskas. En falleferdig låve og fjøs, et vindskjevt stabbur, en sammenrast løe. Men det vakreste i morgensolen var det eldgamle huset, huset som noen forlot, for lenge siden. Pipen var ramlet ned, vinduer knust og inngangsdøren på gløtt, som det var den som holdt huset oppe. Jeg kikket opp, følte at noen så på meg bak lasete gardiner. Jeg løftet hånden og vinket, et lite øyeblikk hørte jeg glad latter, lukten av nybakt brød med honning. En bie summet forbi, minnet meg på livet som en gang var, den gang vårknipa var over, hesten på beite og lam som hoppet og spratt.

"Ha det", hvisket jeg og skyndte meg ned bakken. Jeg ville ta igjen mannen med hest og kjerre. Jeg ville spørre hvordan det var, hva som skjedde jeg ville spørre hvorfor, hvorfor de bare dro...

 

På den andre siden...

Hva lengtet de etter? Hvem lengtet de etter? Hvor dro de? Livet på den andre siden, livet utenfor vinduene, utenfor veggene. Ble det for trangt, for tett, for lite?






 

Vinden hvisket en stille sang, en sang om drømmer, mål, rikdom, suksess. En stille sang som fortalte at livet her ikke var, ikke kom til å bli, aldri, aldri, aldri.














Hviskingen ble til noe mer, en atonal melodi som grep fatt i lengselen etter noe mer, noe bedre, noe varmere, noe enklere. Et liv der ute, på andre siden, langt vekk. En drøm som aldri døde.

Musikken stilnet aldri, tonene ble harmoni, kalde, et crescendo, snødrev som aldri tok slutt, la seg som istapper på sjelen. Som en snøball som rullet og rullet og rullet. Tanken på noe bedre tok aldri slutt. Der ute, lyset, det ukjente som lokket, huldra på stenen, lengsel etter de myke toner.

Musikken vant, huldra vant, de stengte vinduet for siste gang. Passet på at haspen var festet, sengen oppredd, oppvasken ryddet. Friheten der ute skulle ikke lenger vente. De bare dro...

Vinduer...

Vinduer, som dype svarte tjern er de klistret opp på skjeve værbitte vegger. Vegger som håper at de alltid vil stå der, til evig tid, og vitner om et løfte som ble brutt.

Et løfte fra den gang det var liv, et løfte fra den gang huset ikke bare var et tomt skall. Et løfte som ble inngått den fra første stein i grunnmuren. Kanskje flere hundre år gammelt løfte. Et løfte og en kjærlighet, et liv, en menneskealder, generasjoner.

Med tunge løft ble huset lovet evig tid, det var ingen som trodde at en gang skulle noen bare dra og aldri komme tilbake. Vinduene ventet, ventet på lys, ventet på liv, på latter, på gråt.

Vinduene ventet på at noen skulle varme dem opp fra innsiden, smile og bruke dem som speil. Et barn skulle pusse vekk duggen, lengte til neste dag med glad latter og lek.

Vinduene som en sliten hånd pusset, åpnet for å slippe inn varmen på en solskinnsdag, lukket og trakk for gardinet på en regnværsdag.

Slitne øyne som speilte seg i mørke vinduer, men vind og snø kastet seg rundt som i en evig dans. Slitne øyne, som de tomme vinduene står der i dag, håpet om bedre tider, varme dager, liv, latter, glede.

Gamle vinduer, skjørt glass som et skjørt liv. Vinduene lukkes, døren åpnes, triste blikk den siste gang. En tåre, regnet mot glasset, et siste blikk.

Den gang de bare dro...

 

Døren var åpen. "Velkommen inn" var det noen som hvisket. "Velkommen inn, men du må dytte hardt!". 

Døren var virkelig åpen og jeg dyttet så hardt jeg kunne. Døren stoppet i entregulvet som bulte i en liten topp. Det var kaldt, det luktet mugg. "Velkommen inn" hvisket stemmen igjen. "Jeg er her"....

Jeg presset meg igjennom døråpningen, tråkket forsiktig ned, prøvende på plankegulvet. Det knirket, det ga etter. Jeg holdt pusten, som for å gjøre meg lettere. Neste skritt, forsiktig i det kalde mørke rommet. Jeg gikk forsiktig inn i stuen, inn på kjøkkenet... "Hallo, er det noen her?", hvisket jeg stille, som for å ikke vekke noen. 

 

En ølflaske stod på benken, en asjett og en brukt smørkniv. Matskapet sto åpent, "holdbar til datoen" var for minst 10 år siden. Sukker, kakao, mel, en boks fiskeboller som var begynt å ruste. Smulene på benken var byttet ut med muselort og fugleskitt. Et glass var knust, et kopphåndkle var slengt i fra seg.

På bordet sto en kaffekopp og stolen var trukket ut. Jeg måtte kjenne etter, jeg måtte kjenne om den fremdeles var varm, som om et menneske akkurat hadde reist seg og gått. Mennesket som tilhørte stemmen som hvisket til meg. 

Jeg satte meg på stolen, så meg rundt. Følte hvordan den siste dagen var, den dagen noen kokte seg sin siste kaffekopp, smøret seg sin siste brødskive. Jeg kjente på kaffekoppen, et lite håp at den fremdeles var varm, i alle fall lunken. Jeg lukket øynene som for å se, føle hvem som satt her den siste dagen, etter den aller siste natten i egen seng.

 

Ensomheten og strevet ble for stort, savnet, mørket og kulden som trengte inn. En ny vinter ventet, men til sommeren skulle de vende tilbake, kanskje. Rydde gjøre det koselig, kanskje hogge litt ved, kanskje.

 

Så de bare dro, og kom aldri tilbake...
 

Dette dro de fra...

 

Det er så vakkert, det er så trist, snart er de ikke mer.

De er glemt, glemt er de som strevde, de som bygget, de som lo, de som gråt.













Glemt er barna som lekte, som falt, som reiste seg.

 

 

Glemt er lykken, glemt er det enkle, det ekte, det gode.

Tiden er borte den kommer aldri tilbake.

Kalde står de der, med svarte vinduer, knuste drømmer, ingen skal gå ensom inn i det store intet.

 

Ikke et menneske, ikke et hus.
Veggene har sjel, prøv å se, tenk hvordan det en gang var. Den gangen, før de lukket døren og aldri vendte hjem...

Alle bildene ligger i "Billedarkiv".